​Åpningen av Herman Breda Enkeruds utstilling «Need of assistents» ble en knallsuksess! Takk til alle som kom og skapte god stemning i vårt galleri, og en stor takk til kunstneren selv!!! En leken og humoristisk utstilling med et godt formspråk. Vises både i galleriet i 2. etasje og i foajeens sosiale sone i 1. etasje på Festiviteten i Mysen 👌🏻

Utstillingen står til 26. oktober
Åpnet lørdager og søndager fra 12:00 til 15:00
Sig torsdager fra 16:00 til 19:00

Gratis inngang
VELKOMMEN!!!

Espen Tveit har i hele sin karriere tatt mye bilder fra Mysen. Tidligere har han vist eldre Mysenbilder i kunstforeningen, men denne helgen viser han foto fra perioden 2000-2005. Ikke så lenge siden, men mange vil bli overrasket over hvor mye som har forandret seg på denne korte tiden.
Men ved siden av å være en historisk dokumentasjon, vil vi også få se stor fotokunst i små formater. Tveit har i de siste årene fått mye fortjent oppmerksomhet og stor suksess med utstillinger i sentrale gallerier og store innkjøp til Nasjonalmuseet.


Indre Østfold Kunstforening
Festiviteten Kino og Kulturhus 2.etg.
Lørdag 23.8 kl 14-18
Søndag 24.8 Kl. 12-15


Velkommen til åpning lørdag 23.8 kl 14!

Aleksi Wildhagen
Innstilt og oppspilt, samlingsforvaltning
03. - 25. mai 2025
Åpning 03.mai kl. 14.00
 
Premisset for denne utstillingen ble forseglet, da jeg 10. april, hentet arbeider lagret i en container som har stått lukket og låst på Hvittingfoss i åtte år. Et grovt utvalg av alt dette, samt nyere arbeider fra atelieret, altfor mye selvfølgelig, kjøres til Mysen og utstillingen komponeres i løpet av monteringsuken. Ideelt fungerer utstillingen både helhetlig som maleriinstallasjon, samtidig som arbeidene kan oppdages separat og stykkevis. 

Haptisk midtkarriere 
Dette er ikke en retrospektiv. Det er heller ikke en midtkarriereutstilling, som uansett er et utrolig latterlig begrep, helt på linje med haptisk. Sistnevnte skal liksom forklare at en (kunst)gjenstands egenskap oppleves sterkere ved berøring enn ved synssansene, men forblir i enhver kunsttekstsammenheng tåkeleggende. Ikke bare er ordet jålete og liksomklokt. Det er faktisk fristende å påstå at skribenter som skriver haptisk, har for vane å bruke kunsten som springbrett for intellektuell onani og posisjonering i miljøet, på bekostning av emosjonell respons og tilstedeværelse reflektert i tekstene.
Ved å henvise noen til en ¨midtkarriere¨, nagles kunstneren til korset i en ovenfra og ned-holdning, der den skriftlærde gjør seg til herre over kunsten og plasserer kunstneren i bås. For mellom linjene påberoper skribenten seg overblikk over kunstnerens karrierefremtid i tillegg til fortid og nåtid. Selv om man gjerne påstår at noen er halvveis i livet, basert på alder, vet vi samtidig at fremtiden er uviss. ¨Midtkarriere¨ har derimot en stupid aura av objektiv fakta. Det er da komplett umulig, for ikke å si irrelevant, hvor i karrieren kunstneren befinner seg, all den tid karrierer går opp og ned, hit og dit, tar pauser, forsvinner og gjenoppstår, kunstnerkarrierer er ulineære (kunst(nerne) beveges i en egen tids(u)logikk). Og hva med etterlivet, det hinsidige, når slutter karrieren liksom? Skal vi bare forstå ¨midtkarriere¨ som tiden det har tatt versus tiden det er igjen, ... hallo... hallo, noen hjemme, er vi på sportsrevy eller fesjå? 
Sann mine ord, når slike ord benyttes (som de ofte blir uten problematisering) gjør skribenten seg medskyldig i åndelig horeri for kapitalen. Og det er vel ingen tjent med i det lange løp, enten vi her snakker om kulturell, intellektuell eller pengemessig kapital.
Nok om det, vi kan jo bare le litt overbærende av dem, disse søte men snusfornuftige ¨tenkerne¨. Vel, tilbake til maleriet og utstillingen: Velkommen og værsågod skulle jeg si!  

Aleksi Wildhagen Oslo 24/4/2025  

Bio: 
Aleksi Wildhagen (f. 1976) er en norsk-finsk maler med en forkjærlighet til det kompliserende bildet med estetisk egenkraft. I motsetning til mye maleri som forventes å skulle være friksjonsløst, på linje med spa-opphold i hverdagen, mener, og har Wildhagen alltid ment, at kunsten bør etterstrebe skjønnhet, ja, men ikke uten motstand. Bilder er språk det tar tid å sette seg inn i. Maleriet er utømmelig, og et godt bilde fortsetter å skape undring, begeistring og gjerne hodebry. 
 
Aleksi Wildhagen har vekslet mellom å male abstrakt og figurativt fra barndommen av. Etter ni års fagutdannelse gikk han ut fra kunstakademiene i Trondheim og Helsinki i 2004 med en mastergrad, og har malt siden. En viktig dreining i kunstnerskapet oppstod i 2011 da han begynte å jobbe utendørs med tegning og maling i by og bygd. Denne praksisen ble senere utviklet til kunstnergruppen -& Co., først med Patrik Entian og siden supplert med Jens Hamran. Etter 2014 er praksisen hans delt mellom atelierarbeid alene, og friluftsmaleri med -& Co. Wildhagen har publisert cirka hundre kunstanmeldelser i Morgenbladet, og har stilt ut ved en rekke større og mindre kunstinstitusjoner i inn- og utland. ​

Kunstnere har i århundrer vært opptatt av landskapet, og gitt uttrykk for hvordan det oppleves og hvordan det har forandret seg gjennom tiden. Og særlig i maleriet har landskapsstudiet vært viktig for en malerisk utvikling  og nye kunstneriske muligheter slik Cezannes landskapsbilder ble vesentlige i utvikling av det abstrakte maleriet.

Samtidig er landskapet hele tiden brukt som et selvportrett, en avbildning av kunstnerens egne følelser. Fra det stille, melankolske til det stormfulle dramatiske. Fra det nære landskapet som man kjenner som«sitt», til det ukjente, med opplevelser av den ville naturen som er større enn oss selv.
Og landskapet har forandret seg gjennom tiden, det har et annet utseende og uttrykk i dag enn tidligere. Derfor er det fremdeles interessant og aktuelt å studere og avbilde det. For tiden hvor landskapet bare representerte det evige og uforanderlige er over. I dag er det truet av klimakrise, utbygging og avskoging, og der vi tidligere følte en trygghet i den store naturen, kan vi nå føle skam fordi vi ødelegger den.
​
Denne utstillingen viser forskjellige kunstneriske blikk på det landskapet vi har rundt oss i dag. Fra nitide studier, via drømmende uttrykk, til bilder hvor landskapet blir en metafor for de sterkeste følelser. Og den kan også vise oss hvor forskjelllig kunstnere opplever dette landskapet, selv om det rent objektivt er det samme for alle betraktere.

Steinaktige masker. Votivgaver. Eroderte fossiler. En tegning av det skjøre kalsiumet til et østersskall, de eldgamle lagene dyttet ut av de nye. Disse motivene tilhører Sindre Hustveits bildearkiv, hvorfra hans kunstverk oppstår. Hans interesse for materialer er tydelig ut ifra bildene han samler: artefakter fra svunne tider og sporene etter deres transformasjon over tid. Til sin separatutstilling, Slumbering Stones, hos Indre Østfold Kunstforening, bruker Hustveit det visuelle språket fra arkeologi for å skape objekter fra en fossilisert nåtid.
Utstillingen består av frittstående skulpturer, batikkmalerier og relieffer. Verkene er produsert gjennom prosesser som holder kunstneren på avstand. Batikkmaleriene får sine jordaktige farger ved å farge lerretsduken i en kjele, én farge om gangen. På denne måten er det en blind prosess, der Hustveit stoler på sin kunnskap om hvordan materialet kan manipuleres. Skulpturene består av stålmontre med forsteinede kroppslige former. Disse er støpt i betong og malt, ikke med pigment, men ved å integrere oker, verona-grønn, skjell og andre steiner i betongens overflate under støpeprosessen. Relieffmaleriene, som er mer åpenbart narrative med sine skildringer av underlige og instinktive figurer, formes delvis av sårbarheten i deres materielle egenskaper. De er født med patina, og falmet på steder der malingen ikke festet seg helt til gipsavstøpningene, noe som gir inntrykk av værbitt malt marmor.
I mange av Hustveits verk er det en spenning mellom tilsynekomsten av oppløsning og vekst. Som det langsomme livet til ruren på en hval, som vokser med sin steinete kropp, samtidig som den påfører vertens hud arr. Eller som stalaktitten i en kalksteinsgrotte, dens søyle er bygd av det samme dryppende vannet som eroderer grottens vegger. Materialene er alltid på vei et sted, av grunner som like godt kan forklares av alkymi som entropi.
Studiet av arkeologiske artefakter er en måte å måle hvilke av våre menneskelige erfaringer som har vært konstante og hva som har endret seg over tid. Hustveit oppfinner enten en fortid eller forestiller seg fremtiden som disse objektene tilhører. Uansett bekrefter verkene at livet ikke er statisk. Det er for mye potensial til å være og til å bli noe annet og til å ta slutt. Som med arkeologiske objekter, forteller ikke Hustveits kunstverk en konkret historie; de gir kun ledetråder som må leses og tolkes.
Gabrielle Paré, oktober 2024


Sindre Hustveit (f. 1989. Bærum) bor og jobber i Oslo, og har sin utdannelse fra Trondheim Kunstakademi. Han har stilt ut ved blant annet Palass i Kristiansand, Galleri 21 i Malmö, KÖSK og VAN ETTEN i Oslo, og deltatt på Østlandsutstillingen, Trøndelagsutstillingen, og Høstutstillingen.
Utstillingen er støttet av Kulturrådet, og Østfold fylkeskommune

Utstillingshøsten i Indre Østfold Kunstforening åpner med en monumental og frodig utstilling av Marianne Blankenberg. Hun stiller ut store, rå skogslandskap sammen med små intense blomsterportretter og menneskelignende skulpturer. Store kontraster, men en uttrykksfull helhet av forfall, liv, død og historie. I skogsbildene reflekteres himmelen i tjernet, som et håp i forfallet i den døende, mørke skogen. De små blomsterbildene gir også liv, men samtidig assosiasjoner til «Fleurs du mal», ondskapens blomster. Og som en kontrast til denne maleriske og organiske naturen, fremstår skulpturene mer som stivnede, stiliserte skikkelser. De er utformet av glassgjenstander og leire og henter motivene fra vår kulturhistorie, med religiøse, mytologiske og historiske kvinneskikkelser. Marianne Blankenberg har en lang karriere bak seg med en rik utstillingsaktivitet i de forskjelligste teknikker; maleri, tegning, foto, skulptur og installasjoner. Gjennom det hele går som en rød tråd interessen for det intuitive og underbevisste som har resultert i uttrykksfulle og personlige arbeider.
​
Det blir gitt ut en katalog til utstillingen med tekst av Ingvild Hammervoll.